Forfatterens møte med Ewa Sapieżyńska fant sted fredag 16. juni 2023 på Kristiansand bibliotek. Forfatterens debutbok “Jeg er ikke Polakken din” utkom i 2022 i Norge, og i år ble den oversatt og utgitt i Polen.
Møtet i regi av LO og foreningen Razem=Sammen ble holdt på norsk. Den polske delen av publikum kunne lytte til nordmenns meninger om temaene som ble tatt opp i publikasjonen.
For meg er boka en fin invitasjon til å diskutere diskriminering, identitetsfølelse og å dømme andre, og møtet viste hvor stor innflytelse vi har på å bryte ned og bygge barrierer. Det var også viktig å se på merkelappene som ble gitt, hvor mye de betyr for oss, og hvordan vi oppfatter og forklarer situasjoner som forteller oss hvordan vi blir mottatt som minoritet i Norge.
Vi lever i en verden hvor det snakkes mye om verdier, åpenhet, samhold og integrering, men i praksis har vi en tendens til å være inkonsekvente.
Det som betyr noe er å møte andre mennesker og være åpen for hva vi kan lære av andre. Sapieżyńska gir oss muligheten til å åpne en diskusjon om dette temaet gjennom hennes egen erfaring og opplevelsene til menneskene hun skriver om. I sin bok viser han på en unik måte at hver enkelt av oss har noe å tilby andre. Hver karakter i boken hennes er interessant, vi kan lære noe av alle. Ved å veve interessante sitater bringer Sapieżyńska skjønnheten i litteraturen ukjent for mange mennesker.
Ewas bok inviterer deg på en reise inn i deg selv. Alle som har oppdaget akseptens kraft i seg selv, setter pris på seg selv og behandler til slutt andre med respekt og åpenhet. Man prøver ikke å endre andre eller klistre etiketter som bare vokser og lukker.
Jeg deler meningene til de menneskene som aldri har vært borti så alvorlige eksempler på diskriminering i Norge som beskrevet i boken eller formidlet av våre landsmenn på et møte, og for hvem tittelen på denne boken virket for sterk eller til og med støtende. Etter å ha lest den følte jeg meg lettere. Jeg bestemte meg for at tittelen var støtende, slik at så mange som mulig skulle strekke seg etter denne publikasjonen. Forfatteren lovet en av karakterene at boken skulle bli kort, kanskje det er derfor man kan føle seg misfornøyd med beskrivelsen av noen historier.
Jeg forstår og respekterer følelsene til de som har hatt en slik opplevelse at de gjerne vil rope tittelen på denne boken i ansiktet til noen.
Jeg er takknemlig overfor forfatteren, for takket være publiseringen hennes begynner vi å snakke om integrering, også internt. Men hva betyr det? Hva har dette med følelsene våre å gjøre? Og hvordan tolker vi det selv?
Ewa Sapieżyńska, Kristiansand folkebibliotek, 16. juni 2023. Foto: Katarzyna Karp
I møterommet var det mange som ønsket å dele sine egne erfaringer. Forfatteren nevnte en rekke meldinger sendt til henne hver dag av representanter for forskjellige minoriteter. Mange polakker skriver til henne om sine opplevelser, i håp om at den neste boken blir skrevet. Spørsmålet melder seg: hva har vi polakker gjort for å komme nærmere nordmenn? Hva har vi gjort for å motvirke disse synspunktene? Det er tydelig at vi i de fleste tilfeller ble overrasket over den diskriminerende holdningen til menneskene vi møtte, noe som gjorde det mye vanskeligere for oss å reagere adekvat. Imidlertid har vi ofte et valg, vi kan banke på døren som er lukket og si – hei, først og fremst, er jeg menneskelig akkurat som deg, jeg vil gjerne at vi behandler hverandre med respekt. Vi kan prøve å utveksle et smil neste gang og gå inn i en diskusjon. Vi kan også akseptere at folk er veldig forskjellige, både i Polen og Norge og rundt om i verden.
Dette ble også bekreftet av deltakerne med norsk opprinnelse, som ikke engang trodde at polakker kunne føle seg eller bli behandlet på denne måten i Norge.
Temaet for neste bok ble også foreslått av en av de norske deltakerne, som gjerne ville finne ut hvilke merkelapper vi polakker setter på nordmenn. Og dessverre, som de fleste av deltakerne av polsk opprinnelse, skammet jeg meg over å tenke på hvor generaliserte og skadelige våre meninger kan være. Vi er redde for duegraving og generalisering, og vi gjør det selv.
På slutten av møtet var det en interessant, litt oppsummerende setning fra salen, fra en person av polsk avstamning, om å ta ansvar for eget liv, for meningene vi skaper og tolkningene vi gir videre. Å klage og komme med meninger er dypt forankret hos oss polakker. Det er også en dose selvmedlidenhet i oss, et slags forsøk på å gjøre oss selv til ofre og lage kunstige konkurranser om hvem som har det verre.
Å ta ansvar for vår egen historie, for hvordan vi har det og for hva vi vil gjøre med diskrimineringens ytringer, samt mulighetene som gis oss i landet der vi er vertskap og ofte føler oss hjemme, er ekstremt viktig.
Å jobbe med mennesker har lært meg at det som irriterer oss ved andre gjenspeiles i oss selv. Når vi roper høyt at vi føler oss diskriminert, bør vi vende lyset av lampen mot oss selv, som på en filmaudition, og spørre oss selv: aksepterer jeg meg selv fremfor alt? Aksepterer jeg meg selv som jeg er? Og gir jeg meg selv rett til å fungere på stedet jeg har valgt å bo? Og også hvordan tar jeg imot andre?
I løpet av diskusjonen begynte jeg selv å huske de hendelsene fra livet mitt her som kunne passe inn i innholdet i denne boken. Jeg oppdaget at jeg aldri holdt på disse situasjonene, levde med troen på at alle har sin egen historie og gir verdi til hendelsene i livet deres, i dette tilfellet tenker jeg på å føle meg såret. Jeg begynte også å analysere hvordan vi polakker kan inkludere vår oppførsel i diskrimineringshandlinger gjennom måten vi behandler andre på. Og viktigst av alt, seg selv. For eksempel når vi ser med misunnelse, ikke beundring, på de som takket være engasjement, mobilisering og selvfølelse streber etter målet, unngår å sette ulike merkelapper til andre, men også til seg selv.
Dette er et godt tidspunkt for også i praksis å se på hva som påvirker oss, hvordan vi tolker situasjoner og hva vi egentlig føler.
Artikkelen er skrevet som en del av Bufdir-prosjektet: «Motrekke rasisme, diskriminering og hatefulle ytringer 2023»