Om forfatterne: Kaptein og feltprest Wojciech Nowak, 15. Lubusz territorielle forsvarsbrigade; dr. hab. Przemysław Słowiński, Jakub av Paradyż-akademiet i Gorzów Wielkopolski.
Del 3 av 4 i serien «Frihet fra polsk jord. Veien mot 11. november»
Kort fortalt
- Etter nederlaget i 1863 ble den polske identiteten forsvart i menighetene, skolene og folkebankene.
- Den 20. mai 1901 ble fjorten barn i Września pisket fordi de nektet å lære religionsfaget på tysk.
- Litteratur, musikk og billedkunst overtok en rolle som statens ikke-eksisterende institusjoner ikke kunne fylle.
Fellesskap foran det samme alteret
Okkupasjonsmaktene nøyde seg ikke med å dele opp områdene som hadde tilhørt den polske staten. De ønsket å bryte ned det nasjonale fellesskapet for godt, forsterke de sosiale skillene og oppdra nye generasjoner til lojalitet overfor fremmede monarker. De satte særlig sitt håp til bondebefolkningen, som de forsøkte å skille fra de øvrige samfunnslagene.
En av de viktigste institusjonene som motsatte seg disse bestrebelsene, var den katolske kirken, som voktet språket, tradisjonene og den kollektive hukommelsen. I menighetskirkene møttes godseiere, byborgere og bønder. Uavhengig av sosial bakgrunn knelte de foran det samme alteret.
Særlig betydningsfull var bønnen «Dronning av Polens krone, be for oss», som viste til kong Jan Kazimierz’ løfter i Lwów 1. april 1656. Den nasjonale betydningen av denne tittelen vakte motstand hos okkupasjonsmaktene. Allerede i 1776 forsøkte den østerrikske administrasjonen å få den erstattet med tittelen «Dronning av Galicia og Lodomeria». Først i 1908, under pave Pius X, ga Den hellige stol tillatelse til at tittelen offisielt kunne brukes i Loreto-litaniet i bestemte polske områder.
Felles bønn, pilegrimsreiser, prekener på morsmålet og religiøse høytider opprettholdt båndene mellom områdene som var skilt av grensene mellom okkupasjonsmaktene. Kirken fjernet ikke de sosiale forskjellene, men minnet folk om at det over disse forskjellene eksisterte et fellesskap bygget på tro, historie og kulturarv.
Folkebanker i stedet for barrikader
Etter nederlaget i 1863 fikk det såkalte organiske arbeidet (praca organiczna) stadig større betydning. Dette arbeidet hadde allerede blitt utviklet i Storpolen før 1848. I den prøyssiske delen av Polen handlet kampen om polsk eiendom, skolegang og språk.
Presten Augustyn Szamarzewski grunnla i 1862 et håndverkerforbund i Środa Wielkopolska, og i 1866 en spare- og lånekasse. Han ble en av hovedorganisatorene bak den polske samvirkebevegelsen. I 1872 ble Forbundet av økonomiske og næringsdrivende samvirkelag opprettet. Fra 1891 var presten Piotr Wawrzyniak forbundets leder. Han bygget videre ut nettverket av polske kreditt- og næringsinstitusjoner.
Folkebankene og samvirkeforetakene hjalp bønder, håndverkere og kjøpmenn med å bli mindre avhengige av utenlandsk kapital. Tilknytningen til fedrelandet kom her til uttrykk gjennom arbeid, sparing og forsvar av egen eiendom mot tap.
I Schlesien drev blant andre presten Józef Londzin sosialt og pedagogisk arbeid. Han var knyttet til Cieszyn og den katolske pressen. I Storpolen kombinerte presten Stanisław Adamski sosialt arbeid og samvirkevirksomhet med senere politisk aktivitet. I den østerrikske delen av Polen ga presten Stanisław Stojałowski ut avisene «Wieniec» og «Pszczółka», der han arbeidet for bedre utdanning og flere rettigheter for bøndene. Virksomheten hans skapte sterke konflikter, også innenfor kirken, men spilte en viktig rolle i den politiske oppvåkningen på landsbygda.
Września 1901: Barn mot germanisering
I den prøyssiske delen av Polen var religionsundervisning og kirkesang blant de siste fagene der barna fortsatt kunne bruke polsk. I 1901 innførte myndighetene i Września også tysk som undervisningsspråk i religionsfaget på de høyere klassetrinnene og påla elevene å bruke tyske katekismer.
Barna nektet å ta imot lærebøkene og å svare på tysk. Den 20. mai 1901 ble fjorten elever straffet med pisking. Foreldrene stilte seg til forsvar for barna, men ble også utsatt for represalier, blant annet fengselsstraffer. Den lokale kapellanen, presten Jan Laskowski, holdt hemmelige religionsundervisningstimer på polsk. På grunn av dette måtte han forlate Września.
Skolestreiken blant barna i Września fikk oppmerksomhet også utenfor de polske områdene og ble et symbol på motstanden mot germaniseringen. Den viste at katekismen og bønnen på morsmålet hadde både religiøs, pedagogisk og nasjonal betydning. Familien, kirken og skolen ble arenaer for den daglige kampen for å bevare den polske identiteten.
Forfatterne som bevarte nasjonen
Den nasjonale erfaringen ble formet av blant andre Adam Mickiewicz, Juliusz Słowacki, Cyprian Norwid, Henryk Sienkiewicz, Bolesław Prus, Maria Konopnicka og Eliza Orzeszkowa. Verkene deres minnet om det historiske Polen, bevarte minnet om opprørene og vekket håpet om en ny fremtid.
Orzeszkowas patriotisme var ikke begrenset til litteraturen. I 1863 støttet hun opprørerne, organiserte forsyninger og ga ettersøkte personer skjul. På godset sitt i Ludwinów gjemte hun Romuald Traugutt, som senere ble diktator for januaroppstanden. Deretter fraktet hun ham personlig i retning av grensen til Kongress-Polen. Disse erfaringene kom senere til uttrykk i romanen «Nad Niemnem» (1888) og novellen «Gloria victis» (1910).
Musikk og malerier i stedet for en stat
Fryderyk Chopins mazurkaer og poloneser ga polske musikktradisjoner en form som ble kjent over hele Europa. Tekla Bądarzewska-Baranowska publiserte i 1856 pianostykket «Jomfruens bønn» (Modlitwa dziewicy), som ble svært populært både i Europa og andre deler av verden – i en tid da Polen ikke lenger fantes på kartet.
Jan Matejkos malerier og senere «Panorama Racławicka», malt av Jan Styka og Wojciech Kossak og avduket i Lwów i 1894, vekket minnet om landets egen historie til live igjen.
I 1908 skrev Maria Konopnicka, som en reaksjon på de prøyssiske represaliene, diktet «Rota». Feliks Nowowiejski komponerte musikken til diktet i 1910. Fremføringen 15. juli 1910 i Kraków, på 500-årsdagen for slaget ved Grunwald, ble en stor manifestasjon av nasjonal enhet.
Kulturen overtok en funksjon som statens ikke-eksisterende institusjoner ikke kunne fylle: Den minnet folk om hvem de var som nasjon, og hvorfor landets historie ikke var slutt med delingene.
Les videre: Del 4. Bondens sønn tar over makten. Fra Rzeszów i 1895 til november 1918
Forrige del: Del 2. Bøndene på hver sin side
Dodaj komentarz