Żaneta Kruszelnicka, designer, grunnlegger og kunstnerisk leder for We Do Festival, har i åtte år brakt polsk kultur til Oslo. Vi snakker med henne om hvorfor hun nå drømmer om et fast sted for denne typen aktiviteter.
Hanna Zielińska: Du studerte kunstformidling i Wrocław og har studert i flere land. I hvilken grad springer We Do Festival ut av denne bakgrunnen?
Żaneta Kruszelnicka: Utdanningsbakgrunnen min har gitt meg ulike perspektiver. Vi har kunstneren og publikum, men mellom dem må det også utformes en vei som gjør det mulig for dem å møtes.
Da jeg kom til Norge, begynte jeg med å ha mange samtaler. Samfunns- og kulturlivet her har sine særegenheter. Den deltakende formen We Do Festival har, ble utviklet nettopp med tanke på disse forholdene. Jeg undersøkte hvordan vi kunne introdusere en bit av den samtidskulturen som finnes i Polen, på en måte som gjorde at folk virkelig fikk lyst til å møte den. Vi måtte skape rammer for et likeverdig møte, der ingen av partene føler seg forpliktet til noe.
Så det er ikke nok å velge en god polsk kunstner og vise fram arbeidet deres?
Det viktigste er nettopp møtet. Jeg ønsker at de som kommer til We Do, først og fremst skal ha en fin opplevelse. Hvis de senere forbinder den opplevelsen med polsk kultur, er det allerede en suksess.
Deltakerne kommer på en workshop eller en annen felles aktivitet med et bestemt mål. Samtidig blir de kjent med hverandre, oppdager at workshopen ledes av en kunstner fra Polen og får innblikk i hvordan vedkommende tenker og arbeider.
Kulturen vår er mangfoldig, åpen og livlig, men også omsorgsfull og varm. Jeg ønsker at folk skal kunne oppleve noe sammen hos oss og knytte nye bånd. Vi skaper rom for at det skal skje.
Er det derfor workshopene varer i flere dager?
Ja. Og avslutningen er en del av prosessen – et øyeblikk der vi viser fram det som har blitt til underveis.
Hvis vi skal komme i kontakt med hverandre og skape noe sammen, trenger vi tid, rom og trygghet. Vi drar hjem, og neste morgen kan vi oppdage at noe har falt på plass i oss, at noe har forandret seg, og at vi har kommet videre.
Deltakere fra tidligere år har fortalt hvor styrkende denne opplevelsen har vært, og hvor mye man kan få til på noen få dager under veiledning av ikke bare en dyktig kunstner, men også en god formidler. Det blir igjen noe konkret som gruppen har skapt og kan dele med andre, men også kunnskap og ferdigheter.
Hvordan bestemmer du hvem du vil invitere til Oslo?
Jeg følger med på det som skjer i Polen. Det oppstår så mange interessante initiativer at det er umulig å vise fram alt. Derfor spiller også intuisjonen en rolle. Etter hvert har vi dessuten begynt å tiltrekke oss kunstnere som selv tar kontakt fordi de liker det vi gjør.
Vi spør oss også alltid hva publikum kan ha behov for akkurat nå. Festivalutgaven etter pandemien, «Self Care», handlet om å vise hvor mange ressurser vi har i oss som kan hjelpe oss med å støtte hverandre. For eksempel gjennom stemmen, vibrasjoner og lyd.
Hvem kommer til Oslo denne gangen?
I år skal Dawid Dąbrowski gjøre lydopptak fra Oslos gater om til materiale for en felles komposisjon med modulærsynther. Patrycja Mastej skal utforske følelser gjennom myk tekstilskulptur. Michalina Kostecka inviterer publikum til å være med på å skape en spiselig installasjon.
Det er viktig for meg at publikum ikke bare får rollen som tilskuere.
Hva er det som binder disse prosjektene sammen?
Budskapet for den åttende utgaven, «Loop the Moment». Åttetallet leder tankene mot en løkke, mot det å vende tilbake, men også mot kraften i det som skjer her og nå. Det handler om å være oppmerksom på virkeligheten rundt oss.
Jeg tror vi har det bedre når vi klarer å rette oppmerksomheten mot det som skjer i øyeblikket, i stedet for å la tankene løpe fram og tilbake mellom fortid og framtid. We Do forsøker på en enkel måte å gi mennesker verktøy som kan gjøre livet litt bedre.
Festivalen skal altså tilby noe mer enn bare et møte med kunst?
På et vis, ja. Vi bombarderes med informasjon, og mye av den gjør oss nedstemte. Selv om vi lever et komfortabelt liv i Norge, kan vi kjenne på avmakt. Vi kan begynne å spørre oss selv hvor vi står i alt dette, og hva vi egentlig kan gjøre.
I løpet av fem dager forsøker vi å skape et lite mikrokosmos der vi kan finne sammen og sende noe positivt ut i verden.
Hva i årets program, utenom workshopene, står deg nær?
Hvis noen først og fremst har lyst til å ha det gøy sammen med oss og kjenne på festivalstemningen, vil jeg absolutt anbefale søndagens avslutning på Høymagasinet. Der viser vi resultatene fra alle workshopene, og Sw@da x Niczos spiller.
Hvis man er glad i god film, vil jeg anbefale å ta turen til Kunstnernes Hus på torsdag for å se to filmer etter hverandre: «Kandydaci śmierci» av Maciej Cuske og «Bez końca» (Closure) av Michał Marczak.
«Kandydaci śmierci» – «Dødskandidatene» – er, til tross for tittelen, ikke en film om døden. Det er en dokumentar som ble filmet gjennom 17 år under regissørens sommerferier med sønnen og to av sønnens venner. Den skildrer på en vakker måte hvordan barn vokser opp, og hvordan relasjonene mellom dem forandrer seg.
«Bez końca» – «Uten ende» – er mer reflekterende. Det er en film om å leve i uvisshet etter at en sønn har forsvunnet, og om forsøket på å finne svar.
Og i tråd med We Dos filosofi er terskelen for å delta lav?
Det finnes verken økonomiske eller kunnskapsmessige barrierer. Vi er åpne for alle som har lyst til å komme og lære noe nytt. Alle arrangementene er gratis.
Jeg ser på det som en invitasjon til det norske samfunnet: Vi vil vise dere hva vi holder på med, og vi vil tilbringe en fin tid sammen med dere.
Hvordan blir invitasjonen tatt imot?
I begynnelsen kom først og fremst folk fra våre nærmeste kretser og deres venner. I Norge spirer noen initiativer svært langsomt. De trenger tid og tillit i samfunnet.
De siste årene har vi imidlertid sett en tydelig utvikling. Det kommer folk som er interessert i bestemte temaer, tidligere festivalgjester vender tilbake, og nye besøkende finner veien til oss fordi noen har fortalt dem om festivalen. Publikum er i dag langt mer sammensatt enn under de første utgavene.
Hva sier folk om We Do etter disse åtte årene?
Stadig oftere hører jeg folk si: «Jeg var på avslutningen», «jeg deltok på en workshop» eller «jeg husker plakaten deres». Jeg har også inntrykk av at vi nå er kjent som et sted som tilbyr interessante workshops. De som deltar på dem, er blitt våre beste ambassadører.
Husker du en situasjon der du tenkte: Det er akkurat derfor jeg lager denne festivalen?
Et eksempel er en samtale jeg hadde med en av deltakerne. For noen år siden kom han til avslutningen sammen med faren sin. Vi inviterte publikum til å sette seg på gulvet og lytte til en konsert med klangskåler og gonger, satt sammen av to workshopgrupper.
Etterpå fortalte han at faren aldri hadde opplevd noe lignende. Han visste ikke hva han skulle forvente, men gikk derfra med følelsen av å ha opplevd noe helt nytt og fantastisk.
I dag får We Do støtte fra en rekke norske og polske samarbeidspartnere.
Vi samarbeider med Millennium Docs Against Gravity, Transcultural Arts Production og Polens ambassade i Oslo.
Gjennom årene har festivalen også hatt arrangementer på blant annet Henie Onstad Kunstsenter, Kunstnernes Hus, Cinemateket, Sentralen, Blå og Høymagasinet.
Kan dette etter hvert bli en form for kulturdiplomati?
Jeg ser for meg en slik utvikling. Jeg er selvfølgelig ikke den eneste som skaper noe i Oslo og forsøker å bringe polsk kultur hit. Nettopp derfor hadde det vært fantastisk å ha et fast sted der vi jevnlig kunne presentere interessante uttrykk fra Polen, men også løfte fram spennende personligheter som bor i Norge.
I begynnelsen ønsket jeg ganske enkelt å vise fram litt mer av den polske samtidskulturen her. Det fikk jeg til. Jeg fikk muligheten til å skape en festival. Men vi har fortsatt svært mye å tilby, bidra med og dele med andre. Et fast sted for dette ville vært til fordel for begge parter.
Hva ønsker du skal skje med We Do videre?
Gjennom årene har vi vist at det er behov for et sted der polsk kunst kan være en naturlig del av livet i Oslo. Nå drømmer jeg om at vi slipper å bygge det opp på nytt hvert eneste år.