Daggryet i fjellene kommer uten hastverk. Tåken stiger over dalen, veden knitrer i ovnen, og den enslige hytten – knapt synlig i det rå landskapet – er igjen klar til å ta imot vandrere. Bak denne roen står frivillige. Som Piotr.
Hans historie som frivillig begynte i Polen.
– Min første erfaring med en turistorganisasjon startet allerede på barneskolen, forteller han.
Det var da, i skolens turgruppe, at jeg sammen med klassekamerater, gymlæreren og kontaktlæreren vandret i fjellene. Nettene på hyttene var mer enn bare et eventyr.
– Der begynte vi å hjelpe til med små oppgaver, legger han til. Det var min første kontakt med ideen om at fjellene ikke bare er til for å beundres. Noen steder trenger også omsorg.
Da Piotr kom til Norge, gikk han naturlig til DNT-kontoret i Kristiansand.
– Jeg sa at jeg gjerne ville hjelpe med hva som helst på hyttene eller med merking av stier, minnes han.
Han ga fra seg telefonnummeret og ventet. Etter en stund ringte personen som hadde ansvar for hyttene. Slik begynte samarbeidet.
Han husker sin første dugnad i detalj. Døren til hytta åpnet Bjørn – en legende i DNT Sør.
– Han tok imot meg med åpne armer, klemte meg og stilte en haug med spørsmål om hvordan en så ung person kunne finne på å komme til fjells og jobbe frivillig.
Det var en varm, vennlig velkomst som, som Piotr sier, «har brent seg fast i minnet».
I dag er Piotr hytte bestyrer på en av hyttene. Sammen med en gruppe andre frivillige kommer han dit to ganger i året: sent på våren og om høsten. Oppgavene deres er enkle og konkrete – å gjøre hytta klar for turister. De fører oversikt over mat, ved og gass. De stabler ved, reparerer det som er ødelagt, sjekker røykvarslere, renser piper, kontrollerer vinduer og sorterer søppel. Av og til maler de taket.
Men dugnad handler ikke bare om arbeid.
– Det er tiden vi tilbringer sammen, understreker Piotr.
Vanligvis varer det i tre–fire dager. Dagen har sin rytme: frokost, litt arbeid, lunsj, kaffe og noe søtt. Så blir det fjellturer og felles utflukter til nærliggende topper. Eller fiske, lese bok, hvile, eller bare stirre ut i landskapet.
Fordelene?
– Først og fremst gjør vi det for oss selv – av god vilje og fordi vi har lyst, sier Piotr.
Det er ingen tvang. Noen ganger er det sosiale samlinger for frivillige, små rabatter på overnatting eller i turistforeningens butikk. Viktigst er likevel relasjonene. Å jobbe i gruppe gir nye bekjentskaper og sosiale kontakter. For Piotr var det også en språkskole.
– Da jeg begynte, kunne jeg bare engelsk. Som frivillig kunne jeg høre norsk, og folk hjalp alltid til med å finne de riktige ordene.
De norske fjellene gir noe mer: stillhet.
– Her er det mye natur og plass, og få turister, forteller Piotr.
Manglende mobildekning gjør at sosiale medier forsvinner, og det eneste som er igjen, er mennesker.
– Det er deg, vennene dine, noen ganger en bok, noen ganger et spill, og stillheten og roen i tre, fire eller fem dager. Det er fantastisk.
Det er takket være slike mennesker at stier ikke gror igjen, hyttene holdes åpne, og skoger, kystområder og fjell forblir tilgjengelige for alle – barn, ungdom, voksne og eldre. Frivillige rydder stier, klargjør ruter, organiserer fellesarbeid, leder turer og gjør naturen og trygt ly tilgjengelig.
Piotr tviler ikke:
– Jeg oppfordrer alle til å melde seg som frivillig i Norge – ikke bare i turistforeningen, men også i andre organisasjoner, for behovet er stort overalt.
Prøv å reise til en hytte noen dager og se hvordan det er.
– Arbeidet er lite, selskapet er fantastisk – smilende, vennlige mennesker som setter pris på hjelpen.
Og gleden ved å gi kommer tilbake.
Vil du bli frivillig?
Sjekk hvordan du kan hjelpe, og finn en frivillig oppgave i en organisasjon som arbeider ute i naturen: HER
