Artikkelen er publisert som en kommentar og uttrykker forfatterens synspunkter.
Innvandrere fra EU-land tar lite plass i norsk debatt. De blir sjelden snakket om, enda sjeldnere snakket til, og nesten aldri snakket med.
Innvandring er blitt et stort tema i valgkampen, men arbeidsinnvandrere fra EU-land er usynlige i den.
Norge er ikke medlem av EU – og ofte føles det som om EU-motstandere roper høyere enn de som ser verdien i samarbeid. Likevel er den største innvandrergruppen i Norge polakker. De bor og jobber over hele landet, betaler skatt og bidrar til å finansiere velferdsstaten.
Mens Norge har bidratt til EØS-avtalen – som inkluderer en felles målsetting om å redusere sosiale og økonomiske ulikheter i Europa – har ulikhetene i Norge økt. Disse ulikhetene har vokst i takt med industrien, oljeeventyret og verftsindustrien, der arbeidsinnvandrere er selve ryggraden. Uten arbeidsinnvandrere, (nesten) ingen til å bygge plattformer og skip!
Likevel deles migrasjonsarbeidere i to grupper: de med og uten fødselsnummer. Sist jeg snakket med «gutta fra brakkene», fortalte de at de bygger leiligheter de aldri får råd til å kjøpe, og sykehus der ingen fastlege vil ta dem imot.
For noen dager siden publiserte NRK en artikkel om en brakkelandsby på Stord, der 7000 «gjestearbeidere» bidrar til milliardinntekter for Norge. Og Stord er ikke unikt. På Melkøya elektrifiserer polakker anlegget – før de sparkes etter å ha varslet om uregelmessigheter. På Boliden i Odda bygger disse arbeiderne ut sinkfabrikken, men forgiftes av kvikksølv og tungmetaller uten at helsemyndighetene og selve arbeidsgiver (!) rapporterer dette til Arbeidstilsynet. I Hammerfest får faste ansatte tilgang til treningsrom, mens de innleide bor i brakker med lekk tak og to utslitte sofaer.
På Mongstad innkvarteres arbeidere i dobbeltsenger sammen med kolleger ved mellomlanding i Oslo. På Rosenberg blir de fratatt maten de pakker med seg – vektere står ved døra og konfiskerer den, selv om folk jobber 12-timers vakter, syv dager i uka.
Kontraktene deres? De er deltidsarbeidere, ofte i 20, 40 eller 50 prosent gjennom bemanningsbyråer. Sjelden høyere, til tross for fagbrev og mange års erfaring.
Når mine landsmenn først nevnes, er det ofte i negative sammenhenger: fyll, rus, ulykker. Først når noen havner på sykehus, får de oppmerksomhet. Men hva slags sosialt klima tror du finnes i en brakkelandsby?
De faste ansatte får bedre vilkår, bosted og sosiale fasiliteter. De innleide bor ofte langt unna alt, i umerkede brakker det trekkes i lønn for å bo i. Mange bor i nedslitte hus de må pusse opp selv. Dette er ekte utenforskap – men ingen vil snakke om det. De er så langt utenfor at de ikke engang er et tema.
For polske arbeidere bidrar allerede med enorme summer: over fire milliarder kroner i skatteinntekter, ifølge NRK. Likevel får de med D-nummer (er midlertidig identifiseringsnummer) ikke engang BankID. Har du prøvd å leve en uke uten BankID? Har du tenkt på hvordan det er å bli skadet på jobb i Norge, men måtte reise til Polen for å få behandling, betale alt selv og vente i åtte måneder på sykepenger fra NAV?
Å få et fast personnummer er blitt knyttet til kravet om å melde flytting til Norge og å dokumentere at man oppholder seg i Norge i 6 måneder sammenhengende. En slik tolkning av regelverket fra Skatteetaten gjør det i praksis umulig for rotasjonsarbeidere å få fast personnummer, selv om deres yrkesliv har vært knyttet til Norge i mange år. På denne måten er også skatteplikten (rotasjonsarbeidere regnes som skattepliktige i Norge) blitt skilt fra de sosiale rettighetene som følger av opphold.
Kjære Stord kommune og andre kommuner som huser brakkebyer med arbeidsinnvandrere: vis hele Norge hvordan det faktisk er mulig å gå foran. Gi arbeiderne i brakker en adresse. Sørg for sosialtjenester og helsedekning også for den innleide arbeidskraften. Vær en kommune som forebygger utenforskap i stedet for å produsere det.
Norge lever godt på EU-arbeidernes innsats, men nekter å gi dem samme rettigheter som andre arbeidstakere. Vi kan ikke både være et land som høster milliarder i skatteinntekter fra polske arbeidere, og samtidig vende dem ryggen når de ber om helt grunnleggende rettigheter.
Spørsmålet er ikke om vi har råd til å gi polakker rettigheter. Spørsmålet er om vi har råd til å fortsette uten.
Ewelina Baj,
Folkevalgt for Venstre