De kirkelige minnedagene for de helgenene Katarina og Andreas er det kun få som kjenner til i Polen i dag. Av det rike utvalget av spådomsritualer knyttet til Katarina- og Andreas-dag har holdningene endret seg. I vår tid er de mest forbundet med underholdning, mens de tidligere ble tatt svært alvorlig. De kirkelige minnedagene som faller i slutten av november, har gjort dem til skytshelgener for overgangen til adventstiden.
Det mest populære ritualet eller skikken på Andreas-dagen er fortsatt å helle smeltet voks i kaldt vann. Dette gjøres ofte gjennom nøkkelhullet på en gammeldags nøkkel av bronse eller jern. Figuren som dannes i vannet, tas forsiktig ut, lyses opp og skyggen av formen på figuren studeres på veggen. Det er spesielt unge kvinner som benytter seg av denne skikken for å finne ut hvem de skal gifte seg med. Hvis figuren minner om en bok, kan det bety en embetsmann eller lærer; en rifle kan indikere en soldat eller jeger; trær – en gartner eller skogvokter. Tolkningene er uendelige, spesielt nå som disse ritualene i generasjoner har vært mer en anledning for sosialt samvær enn en seriøs spådom.
I polsk folkelig tradisjon er det unge kvinner, ugifte kvinner og enker som spår på Andreas-dagen, mens unge menn, ungkarer og enkemenn spår på Katarina-dagen, som faller noen dager tidligere, 25. november. Begge typer spådommer har en ekteskapsrelatert karakter, men de knyttet til Katarina-dagen ikke lenger er like populær som de på Andreas-dagen. Noen mener at den hellige Andreas har „fortrengt” eller „overtatt” kontrollen over alle spådommene.
Forbindelsen mellom hedenske spådommer og de to helgenene er overraskende. Kirken, som allerede for flere århundrer siden observerte hvor utbredt disse skikkene var blant troende, valgte å knytte dem nærmere troen. Dermed ble spådomsritualene samlet på to bestemte dager som begge var viet Katarina av Alexandria og apostelen Andreas. Til de mange patronatene eller beskyttelsen somdisse populære helgenene allerede ga, ble nye lagt til. Katarina beskytter blant annet jomfruer, ugifte kvinner, studenter, koner, syersker og skreddere, mens Andreas er skytshelgen for forelskede og unge ektepar. Man oppfordres til å betil dem begge om en god ektefelle og et lykkelig ekteskap.
Koblingen mellom Katarina av Alexandria, en martyr fra 300-tallet, og apostelen Andreas, en av Jesu tolv apostler, har også sammenheng med årstiden deres minnedager faller på. Senhøsten markerer slutten på arbeidet på markene, kortere dager, lange kvelder, og mer tid tilbragt innendørs, ofte i en melankolsk stemning. Dette gir rom for fremtidsplanlegging, inkludert tanker om ekteskap. Ifølge folketroen er dette også en tid for overgang og forsterket tilstedeværelse av overnaturlige krefter, som man kan søke hjelp fra til viktige beslutninger.
En annen type spådommer knyttet til disse dagene er meteorologiske. Det dynamiske været gir anledning til spennende observasjoner og prognoser for de kommende vinterukene. Polske ordtak som har overlevd, inkluderer: „Fra Katarina-dagen trenger du ikke lenger drive ut buskapen,” „Katarina med vann, jul med is,” „Hvis Andreas kommer med snø, vil den ligge i hundre dager,” og „Hvis Andreas-dagen byr på vind og tåke, vil julen bringe streng vinter.”
I gamle dager begynte ekteskapsspådommene allerede kvelden før Katarina- og Andreas-dagene. Ungkarer la lapper med navn på jenter under puten og trakk én ut om morgenen. På samme måte trakk unge kvinner noen dager senere navn på gutter. Det uttrukne navnet skulle vise hvem de ville gifte seg med.
Drømmer i denne perioden ble også sett på som betydningsfulle. Hvis en ung mann drømte om en hvit høne, tydet det på et ekteskap med en ung kvinne; en svart høne varslet giftermål med en enke, mens en høne med kyllinger spådde ekteskap med en enke med barn. En hest i drømmen var derimot et dårlig tegn og betydde at han forble ugift.
Unge kvinner praktiserte sine spådommer ved midnatt. De stirret inn i speil i håp om å se ansiktet til sin fremtidige ektefelle. En annen mulighet bød seg om morgenen, når de kikket ned i brønnen for å se guttens ansikt speile seg i vannet. Unge menn moret seg med å spille jenter små puss. De kunne gjemme seg i skremmende masker bak jentene som kikket i speilet, eller kaste kålrotshoder i brønnen for å få dem til å løpe skrikende vekk.
Det fantes mange andre metoder for spådommer, som bruk av epler, skjulte gjenstander under kopper, nøtteskall, eller ved å observere en hane som spiste brødsmuler. I noen regioner, som Lublin og Małopolska, ble en gås brukt som „spåmann.” Jenter stilte seg i en sirkel og ventet på å se hvem gåsa nappet først.
Etter Andreas-dagen, som markerer starten på advent, skulle spådommer og feiringer opphøre, ifølge ordtaket: „Katarina mistet nøklene, Andreas fant dem og låste straks fiolinen.” Advent begynner med gudstjenester kalt rorater, som holdes før soloppgang. I noen deler av Polen brukes fortsatt lyden av lange treblåseinstrumenter kalt ligaweki for å kalle til disse messene.
Adventstiden, som leder frem til jul, symboliseres av lys som tennes én etter én på de fire søndagene, og av adventskalenderens merkede dager. Forberedelsene til jul er i gang – vi samler ingredienser til spesielle retter, dekorasjoner og gaver, og finner tid til ettertanke. En kopp varm te med ingefær og den tradisjonelle Katarina-kaken, formet som seks sammenhengende runde felt, kan være en passende følgesvenn.
Tekst utarbeidet av portalen Dlapolonii.pl