Det er verdighet og eleganse i den. Reirene dens er like mye en del av det polske landskapet som gråtende elver eller pittoreske åkre. Selv om vi, polakker, elsker storken, vet vi fortsatt lite om den og vi beskytter den ikke i tilstrekkelig grad mot sivilisasjonens trusler – skriver professor Piotr Tryjanowski, leder of Institutt for Zoologi ved Universitetet for Biovitenskap i Poznań, medforfatter av boken «Stork».
Mange polakker husker at de lærte et patriotisk dikt med strofer – Hva er tegnet ditt? Hvite ørn! Det er ørnen som ville være den mest polske av fuglene. Saken er imidlertid ikke enkel, fordi vi har flere ørnearter i Polen og spesialister krangler fortsatt om hvilken av dem som ga prototypen til ørnen fra våpenskjoldet vårt.
Selv om ørner flyr majestetisk kan de være vanskelige å gjenkjenne, og samtidig er de så sjeldne at bare naturforskere kjenner dem fra førstehåndserfaring. Derfor er en annen fugl assosiert med Polen: den hvite storken, mye oftere sett og godt likt. Polonia kan også ha en spesiell følelse for ham, som ble godt uttrykt av Cyprian Kamil Norwid, da han skrev i diktet «Min sang»: Til landet hvor skylden er stor / For å ødelegge storkens reiret på pæretreet / Fordi de tjener alle … / Jeg savner det, Herre…
I dag gjenspeiles lengselen etter hjemlandet godt av innlegg på internettfora lagt ut av folk som kommenterer nyansene i storkelivet, synlig takket være installasjonen av webkameraer som kontinuerlig overfører bildet fra reiret til den fjerne verden. Det er i Polen vi har flest av dem, og tusenvis av mennesker som ser på og rapporter fra storkereir er vårt nasjonale, og takket være den polske diasporaen, også internasjonale fenomen. Når vi legger til mange leker og rekvisitter med en stork, ser vi virkelig at denne arten profesjonelt kalt Ciconia ciconia på latin, er vårt nasjonale symbol og skatt.
Det er imidlertid ikke bare et symbol og en skatt i Polen, fordi storken også vekker sympati mange andre steder i Europa og Asia – naturlige steder i sitt geografiske område. Selv for hundre år siden var Danmark det landet med flest storker, hvor storken imidlertid ble utryddet, og et sterkt spor av dens tidligere tilstedeværelse forble bare på gamle postkort og i lokale ordtak.
I dag er Alsace derimot en region der storkesymboler finnes mange steder, fra malerier på bygninger til små figurer som selges på vin- og øletiketter. Interessant nok var situasjonen med storken veldig dårlig der bare et dusin hekkende par var igjen, men de siste årene har bestanden tatt seg opp igjen.
Selv om storken i Polen kan gjenkjennes av nesten alle, er kunnskapen om den i samfunnet i motsetning til hva mange tror, ikke særlig stor. Jeg vil til og med være fristet til å si at med tanke på hvor populær og vanlig denne fuglen er i vår kultur, vet den gjennomsnittlige polakken uforholdsmessig lite om den. Det er ganske mange myter knyttet til denne arten, for eksempel at de er dårlige foreldre, fordi de dreper ungene sine, eller at de hovedsakelig spiser frosker.
Denne fantastiske fuglen har imidlertid ikke et lett liv i Polen. Selv om det en gang ble sagt at hver fjerde stork er polsk, bør det i dag heller sies at hver femte. Dette er resultatet av to prosesser: for det første økningen i antallet i Spania, som har blitt storkeleder og for det andre reduksjonen i det totale antallet storker i Polen. Nå er det bare rundt 50 000 hekkende par i landet vårt. Den hvite storken dør nesten foran øynene våre, spesielt i den vestlige delen av landet. Færre og færre reir blir befolket og storkeparene produserer færre avkom.
Alt på grunn av endringer i landbruket. Storken liker et mosaikklandskap, en litt idyllisk atmosfære på landsbygda der enger og beiter flettes sammen med åkre. I mellomtiden blir moderne åkrer større og mer intensivt dyrket, små dammer og beitemarker blir avviklet. Denne siste faktoren er avgjørende for å forstå den ugunstige dynamikken i storkebestandene. Denne fuglen elsker selskap med kyr. Ved å beite på gresset gjør kyr potensielle storkebyttedyr, som mus, markmus, frosker, meitemark, mer synlige for fugleøyne. I tillegg skremmer kyr bort insekter når de går – en annen av storkens delikatesser.
Storkreir er ikke sterile leiligheter og du kan finne alle slags ting i dem. Den grunnleggende bygningsstrukturen er selvfølgelig laget av grener, dekket med gress og jord, mens dekorasjonene er de merkeligste tingene som er hentet fra området, hovedsakelig søppel vi produserer, dvs. filler, papirer, bleier, handleposer av plast, men til og med igjen et sted … undertøy.
Det var imidlertid ikke søppel, eller til og med ikke å finne mat blant kyr, som gjorde storken innskrevet i vår kultur, og var gjenstand for glede for kunstnere. Den første assosiasjonen forblir det evige spørsmålet: bringer storken babyer? Og som ornitolog må jeg svare bekreftende: ja, det bringer, men bare sine egne. Jeg vil imidlertid ikke stoppe ved et så trivielt svar, men vil prøve å kort beskrive kulturelle fenomenet.
Folkefantasien uttrykte i dette ordtaket sin observasjon av det faktum at de fleste barn i Polen blir født om våren, det er da storkene kommer tilbake til oss. Vårens baby boom kan ha vært en enkel konsekvens av en varm, parforholdsvennlig sommer, spesielt i høsttiden. På den tiden ble det også slags storkemøter (storker samles i store flokker på opptil 50 individer. De forbereder seg sammen på den lange flyturen). Derfor siden bonden var lei av å jobbe i åkeren og først husket denne majestetiske fuglen som gikk i åkeren på tidspunktet for blomstrende forhold mellom menn og kvinner og deretter så effektene i mars i form av fødseler av flere barn – kom assosiasjonen med storken som den som „bringer barn” opp i tankene seg selv.
Dette er selvfølgelig bare én forklaring, men det finnes andre som er knyttet til det grunnleggende i statistikk.
Stork – selv om den er kjent dekker den fortsatt mange hemmeligheter. Heldigvis bringer hvert år nye forskningsmuligheter og nye publikasjoner. Sammenlignet med andre sjangre er antallet verk dedikert til det stort. Imidlertid kommer det et øyeblikk når vi ikke bare vil vite hvordan en fugl ser ut, hvor den bor, hvordan den snakker eller hvor mange det er, men også å vite noen nyanser. Er hannen forskjellig fra hunnen? Hvordan lærer unge storker veien til afrikanske overvintringsområder, og hvordan vet de at en løve kan være farlig for dem? Jeg legger spesielt vekt på disse afrikanske eksemplene, for mens vi i hekkeområder som Polen vet mye om storker ligger det fortsatt mye arbeid foran oss når det gjelder migrasjon og overvintringsområder. Moderne teknologi, satellitt-telemetri, droner, minikameraer og avanserte kjemiske analyser hjelper oss.
Jeg inkluderte mye slik kunnskap i en bok skrevet sammen med Adam Zbyryt med tittelen Stork. Uautorisert biografi. Dette er vårt forsøk på å bringe kunnskapen om denne vakre fuglen til stråtak, fordi den pleide å hekke på tak med et slikt tak. Vi presenterer blant annet hvor storken kommer fra, hvilke slektninger den har (inkludert den nærmeste svarte storken som bor i bakskogen), hva er dens størrelse og plassering. Ved å minne om det grunnleggende, forklarer vi nyansene i atferd og foreslår måter å beskytte denne arten på. Fordi storken trenger vår hjelp. Ikke bare monterte baser for reir, sikrede kraftstolper eller hjelp i fuglereservater for skadde fugler, men spesielt en systemisk tilnærming. Vi tror at vi, polakker, kan spille en viktig rolle i denne beskyttelsen.