Norges mest dyrebare bamsen

Oversettelse: Justyna Jendretzka

Krzysiek kom til Norge for 16 år siden. Han brukte dagene på byggeplasser, drømte om å spare nok penger for å bygge sitt eget hus i Polen. Venner spurte ofte om når han kommer til hjemlandet, men jo flere år var han borte, jo sjeldnere fant de tid for han da har var i Polen. De som ville allikevel se han, gjorde det bare med håp for å låne penger fra han – han måtte jo ha penger, hvis han jobbet i Norge, tenkte de. Han følte seg ensom. Da en dag så han Monika.

– Jeg røykte sigarett. Da stoppet han bilen der jeg sto og spurte om butikken som selger gensere for menn. Jeg forklarte veien, men han sa at han ikke skjønte det helt, og spurte om jeg kunne bli med han. Jeg var ikke så gira, jeg er jo ikke noe guide rundt herrebutikker – Monika ler – Men han klarte å overbevise meg. Til det, og til å drikke kaffe med han. Vi likte hverandre. Han var så høflig, skjønner du. Skikkelig «good boy». Når han fant ut, at jeg mistet jobben, foreslo han at han kunne hjelpe meg med å finne noe i Norge. Det var 9 år siden.

Krzysiek brukte fortsatt mest av sin tid på jobb. Etter at sønnen til han og Monika, Jaś ble født, prøvde hun og oppmuntre ham å være litt mer hjemme med dem, men han hørte ikke etter. Han sa at det er alt for dem, for fremtids hus. Når de hadde litt tid til hverandre, dro de på fisketur. Han likte å jobbe på bil med sønnen sin.  

Torsdag, den 29.april. Det er bare et kvarter til arbeidsdagen er ferdig. På byggeplassen står det bil med hydraulisk kran. Krzysiek står i nærheten av den. Hvorfor er han der? Det er ikke sikkert at Monika for vite det en gang. Kran ramler ned på han, skader brystet og hodet hans. Mannen er kjørt til sykehuset, panna hans er helt ødelagt, deler av skalle må tas ut fra hans hjerne. Han unngår døden. Neste steg er å erstatte panna, men leger finner ut at han har fått hjernehinnebetegnelse. Uker med venting på at kjernevæske er renset, operasjon i september. Vellykket.

Neste halvt år bruker Krzysiek for å dra fra et sykehus til det andre. Tre ganger i Ullevål, en gang i Sunnaas, en gang i Bærum og to ganger i Drammen. Etter operasjoner og rehabilitering, kommer han opp på Lønnås bo- og rehabiliteringssenter, hvor han er til i dag.

Etter Krzysiek kommer Monika. Selv om legene sier at prognose for han er ikke positiv, og noen sykepleiere forteller at det er bedre om hun fokuserer på seg selv, vil hun ikke gi opp. Det at Krzysiek er fortsatt i live, er mirakel og tegn fra Gud for henne, at det ikke er ferdig for han ennå.

Monika er en fighter. Hun gir seg ikke etter ulykke. Hun begynner grave dypt i nevrokirurgi, selv om hun aldri har hatt noe med medisin å gjøre. Fra fysioterapeuter på Ullevål lærer hun seg å ta vare på Krzysiek, hva må hun være obs på. Det som hun få vite, forteller hun videre til neste institusjoner som mannen hennes lander på. Hun mener at Krzyś ikke får terapeutisk støtte ofte nok og der hvorfor hun tilbringer dagene sine med han, maserer han og prøver å våkne musklene.

– Jeg jobber på en restaurant, hvor jeg har et kjempe greit team – forteller Monika. – Fra starten av, da de fant ut om ulykke, støttet de meg. Når sjefen min fant ut hva skjedde, han foreslo selv at jeg burde ta en sykemelding. Den usikkerheten, hva som kommer til å skje med Krzysiek, kjøreturer i alle de stedene, dokumentasjon… Det var for mye for meg. Etter det prøvde vi å få meg tilbake på jobb, ihvertfall for 10-20% stilling, fordi da jobben hjalp meg psykisk. Men etter at jeg fant Krzysiek liggende i urinen og ved oppkast, følte jeg at jeg må passe på han, når det er mulig. Også vil jeg ikke at han er alene.

Siden ulykke er Monika hver dag med partneren sin, untatt de dagene når hun kjørte sønnen sin til sommerferie i Polen. – Da spurte jeg vennene mine om hjelp, fordi det er viktig at noen er med han, at han føler at noen er der.

Hvor mye bedre kan Krzysiek bli? Han puster nå, hjertet hans fungerer, han får maten gjennom maskin og er knyttet til kateter. Av og til føler Monika at han virkelig kan høre henne eller vil fortelle henne noe. Av og til beveger han beina eller fingre, men Monika er ikke sikker om det er med vilje. Det hender at han klemmer hånden hennes med tummel. Hun drømmer at han gjør det med vilje, men hun er klar over at det kan være en nevrologisk refleks.

En stund siden fant Monika ut om rehabiliteringsjobb av Jan Talar. Hun hørte om «mirakler», etter folk kunne bokstavelig talt komme seg opp på beina. Det er hvorfor hun nekter når noen gir henne forslag om å sende mannen til et omsorgshjem. Hun er redd for at i stedet for en intensiv rehabilitering, kommer han til å ligge i senga uten å gjøre noe.

Monika har oppretter samlinger på: Pomagam.pl, og Spleis, for privat rehabilitering på «Gołębi Dwór» – rehabiliteringssenteret til professor Talar.

– Noen er overrasket, spør hvorfor jeg oppretter disse samlingene. Akkurat nå lever vi fra sykemelding til meg og Krzysiek. Mest av pengene går til hverdags utgifter, bompenger og drivstoff for å kjøre til Krzysiek. Jeg prøver å spare resten, siden jeg hørte at Helfo ikke pleier å støtte rehabilitering på private institusjoner. Vi venter fortsatt for forsikringspenger og. Jeg hørte at du må vente noen år på dem av og til! Og Krzysiek trenger intensive rehabiliteringen nå. Om noen år, håper jeg for å se resultater.

Når Monika sender ut link til samlinger på Facebook, den 5 år gamle sønnen Jaś, vil leke med henne. – Vent litt, jeg skal bare sjekke om noen har betalt inn noe. – Har du betalt inn? – spør han. – Jeg vil gjerne, men jeg har ikke råd. 

De begynner å tenke hva de kan selge for å spare med for terapi. Kanskje for små klær etter sønnen? – Kanskje bamsen? Jeg kommer til å savne han, men noen baby kommer sikkert til å være mer glad for å få han.

Hvorfor ikke? Monika tar bilde med gigantisk bamsen, som ikke er mye mindre enn gutten selv.

«Sønnen vil hjelpe med å samle mer penger for pappas rehabilitering. Bamsen selges, 150 NOK, hvis noen vil ha den.» – skriver hun på «Polske Mødre i Norge» gruppen. Hun trenger ikke å vente lenge på reaksjonen. Monika får bølge av kommentarer og støtte. Kvinnen er sjokkert. 

– Jaś, dette er Norges mest dyrebare bamsen, vi fikk 14 000 kroner! 

– Når skal noen hente han? 

– Ingen vil. Damene «kjøper» han, men alle skriver at han burde være med deg. 

– Oi, så de liker meg? – spør sønnen Monika.

 – Ja, jeg tror de liker deg. – hun føler seg takknemlig og.

Kostnader av transport av Krzysiek til Polen og tilbake er rundt 100 000 kroner, og 3 måneder av rehabilitering i senteret koster rundt 110 000 kroner, pluss 3 000 kroner for Monika. Monika håper for å få Krzysiek inn for 6 måneders program. Det vil si at hun trenger rundt 340 000 kroner. Etter 13 timer med bilde av bamsen og Jaś på Spleis, det var nesten 28 tusen kroner der, og rundt 5 000 kroner på Pomagam.pl.

Har du lyst å bli med i en innsamlingsaksjon? Du kan gjøre dette ved Spleis.

Dodaj komentarz

Twój adres e-mail nie zostanie opublikowany. Wymagane pola są oznaczone *