Cecilie Lønn lærer og daglig leder i Norsk for deg! lærebokforfatter (norsk og spansk) daglig leder for Mestizo i Kristiansand
Både førjulstiden i desember – og selve julehøytiden og romjulen – er preget av ulike tradisjoner og skikker. Julefeiringen i Norge består av en salig blanding av tradisjoner – både kristne og hedenske. Ofte vet vi faktisk ikke helt hvor tradisjonene kommer fra. Vi kjenner ikke alltid bakgrunnen for hvorfor vi gjør det vi gjør i juletiden – ei eller hvorfor vi spiser og drikker det vi gjør. Vi omgir oss med symboler, pyntegjenstander og rituelle handlinger, og ofte er det altså slik at vi ikke kjenner opprinnelsen til det hele. Her skal vi stille oss noen spørsmål knyttet til julebukken. Hvorfor er egentlig julebukken sentral i den norske julefeiringen? Er julebukken knyttet til den kristne tradisjonen – eller står julebukken mer sentralt i den hedenske, folkelige tradisjonen? Vi vil se litt nærmere på dette nå!
kristne og hedenske.Bilde: Elena Mozhvilo/Unsplash
Når barna i våre dager går julebukk rundt på besøk til folk, kler de seg ut som det de har lyst til. De ringer på dørene og synger julesanger for dem som åpner. Inkludert i dette ligger det et håp om at det skal vanke noen godterier eller julekaker på dem. Skikken er antageligvis mer utbredt på landet enn i byene. Tradisjonen med å gå julebukk har eksistert lenge, og det gjøres av ulike grunner i forskjellige land.
Før i tiden var julebukk ganske enkelt en geitebukk som ble slaktet til jul i håp om at man skulle få et ekstra godt og fruktbart år. Senere ble ordet julebukk brukt om en person som gikk omkring i julen med en bukkemaske og en lodden fell på seg. Tradisjonene går helt tilbake til førkristen tid hvor midtvinter og solverv ble markert. Geita er nemlig et fruktbarhetssymbol i den hedenske tradisjonen. Det var veldig viktig for folk å få gode avlinger og nok mat for hele vinteren. Kornet ble følgelig veldig viktig for dem. Folk tenkte at geita som levde i kornåkeren og som trakk opp til gården i jula, måtte behandles ekstra fint.
Den måtte bevertes og serveres. Man tror at det er dette som er bakgrunnen for tradisjonen med å gå julebukk.
Sannsynligvis gikk man julebukk for å ha det moro. Det var spesielt ungdommer som gikk ut i flokk. Flokken hadde en leder – og lederen bar en maske som så ut som et bukkehode med en svær, rød kjeft. Maska som julebukken bar, kunne også være laget av tre og være formet som et bukkehode. Denne maska kunne også være plassert på en trestav og bli båret rundt omkring. Munnen kunne åpnes og lukkes, og inni var det rødt stoff – eller av og til en skuff med glødende kull. På visse steder skal man ha festet både skinn og skjegg fra en geitebukk på trehodet. Slike geitehoder kunne gå i arv fra generasjon til generasjon.
Det var tilsiktet at disse figurene skulle være skremmende og groteske, og dette utgjorde et ledd i barneoppdragelsen. Gjennom at barna måtte møte disse uhyggelige geitebukkene, skulle de lære å temme sin egen redsel. De skulle med dette lære å mestre skremmende opplevelser. Det å skremme barn utgjorde et vanlig element i barneoppdragelsen
tidligere – og barn skulle skremmes til å være lydige og utføre arbeidsoppgavene sine. Vi kan naturligvis lett observere at man tenker veldig annerledes om barneoppdragelse i Norge i dag. Like fullt må det vel kanskje sies at barna jo lærte å bli mindre redde for geitebukkene for hvert år som gikk.
Man jobbet hardt i det gamle bondesamfunnet, og julen var en veldig viktig høytid.
Julebukktradisjonen skriver seg fra mellomalderen – og tradisjonen var levende i hele
Norden. Tradisjonen finner med andre ord sitt opphav i hedensk tid. Da hadde man både bukkeopptog og slakting av en geitebukk – alt sammen i håp om å få et godt, nytt år. Kirken framstilte på sin side djevelen som en person med maske og bukkehorn, så her var kontrastene og motsetningene mellom folkelig og kirkelig tradisjon store. Tradisjonen med julebukken har altså sitt opphav i førkristen tid, men julebukken har opp gjennom historien blitt tilpasset den kristne tradisjonen.
Når julebukkene kom til gårdene i flokk, fikk de ofte servert øl i store ølboller. Det var
vanlig at øl ble gitt både til barn og ungdommer i tidligere tider. Når julebukkene kom inn i et hjem, var selve samtalen mellom julebukkene og folk som bodde der, viktig. «Spillet» gikk ut på at man skulle forsøke å gjette hvem som skjulte seg bak maskene. Husfolket skulle forsøke å finne ut av hvem de hadde på besøk gjennom å lytte til stemmene og det de ble fortalt.
Julebukkene på sin side ga gjerne små hint om ting de visste om husfolket – og slik holdt de på. Julebukkfølget hadde ofte bestemt på forhånd hvor de skulle ende opp til slutt, for de var gjerne bedt inn til gjestebud og fest ett bestemt sted. Det siste stoppestedet for julebukkfølget kunne gjerne munne ut i et juleball i grenda – eller bygdedans. Julebukkene hadde ofte med seg en spillemann, og festen varte gjerne ut i de små timer. Det var vanlig å gå julebukk i perioden mellom tredje juledag og tjuende dag jul. Fra gammelt av heter det jo at jula er over trettende dag jul (på de hellige tre kongers dag) – men like fullt gikk man gjerne julebukk helt fram til tjuende dag jul.
Selv om tradisjonen med å gå julebukk ikke er så aktuell lenger, går fortsatt omtrent 14 % av befolkningen i Norge julebukk. Mange mener at halloween har tatt over for julebukktradisjonen. En del mennesker i det norske samfunnet kjenner motstand mot halloween. Man føler kanskje at dette er en feiring som har blitt «prakket på en» utenfra – og
at man ikke har noe valg knyttet til denne feiringen. Man føler at det er «butikkenes feiring» – og ikke en feiring som er knyttet til egne tradisjoner. Av den grunn vil en del peke på julebukktradisjonen og si at det vil være mer naturlig for oss å holde på den gamle, førkristne tradisjonen. Hva tenker du? Kunne du tenke deg å ta deg en liten tur i nærområdet som julebukk med barna dine?
Forklaringer til ord i fet type:
norskfordeg.no/norskkurs/medlem/
en salig blanding: en blanding som inneholder veldig mange forskjellige ting; i mange andre sammenhenger betyr salig det samme som svært lykkelig (og det er et religiøst ord)
hedensk (adj.): som ikke tilhører kristendommen
det vanker godterier: det kommer godterier; man får godterier
lodden (adj.): hårete
fell (m): skinn fra dyr
solverv (n): den dagen i året da dagen er lengst (23. juni) eller kortest (21. eller 22. desember)
avling (m/f): grøde; det man har høstet (av grønnsaker, korn, frukt, etc.)
beverte (v1): gi mat til; servere
det var tilsiktet: det var gjort med vilje; det var gjort med en bestemt intensjon
temme (v1): gjøre lydig
skrive (ureg.) seg fra: stamme fra
opphav (n): opprinnelse
opptog (n): prosesjon (mennesker som går i tog)
hint (n): hentydning (hjelp for å forstå / gjette noe)
gjestebud (n): fest med mat
grend (m/f): samling av hus, hytter og gårder som ligger i nærheten av hverandre
prakke (v1) på: presse; tvinge på
I «Cecilies språkhjørne» vil du finne mange grammatikkforklaringer og generelle
refleksjoner og tips rundt språkinnlæring. Følg gjerne med!
Her kan du bli Norsk for deg!-medlem til 149,- per måned:
norskfordeg.no/norskkurs/medlem/